Ingen surrogati uten kvinnefattigdom
7.september 2024
Innlegg i Klassekampen https://klassekampen.no/artikkel/2024-09-07/debatt-ingen-surrogati-uten-kvinnefattigdom
Mathias Barra og Espen Gamlund, medlemmer av Bioteknologirådet, hopper fortsatt bukk over det viktigste i sitt svar (5. september) på vårt innlegg «Surrogati er menneskehandel». Nemlig at surrogati er kjøp og salg av kvinners kropper og omgjør kvinners reproduktive evner til en handelsvare. De forholder seg ikke til elefanten i rommet, nemlig at dette spesielt rammer fattige kvinner.
Barra og Gamlund er enig i støtten til EU-vedtaket som innlemmer utnyttelse av kvinner i surrogati som menneskehandel. De kaller vedtaket et «forslag», men det dreier seg om en rettsakt som Europaparlamentet vedtok så å si enstemmig, og som formelt skal godkjennes av Rådet. De understreker at det dreier seg om tvungen surrogati, og mister av syne at menneskehandelsdirektivet nå omfatter ikke bare å tvinge, men også å føre kvinner bak lyset (deceive). Ikke minst overser de det store bakteppet som skaper den store gråsonen som heter fattigdom: Surrogati er en global milliardindustri, som ifølge Global Market Insights er verdt 18 milliarder dollar.
Dette voksende markedet krever økt uttak av «råvarer», det vil si flere fattige kvinner som selger sin kropp som midlertidig «rugekasse» til betalingsvillige kunder. Utnyttingen av fattigdom på dette feltet er et enormt problem. Selv om ikke all surrogati er menneskehandel i juridisk forstand, mener vi at all kommersiell surrogati er illegitim handel med kvinner, enten den er tvungen eller «frivillig».
Bioteknologiloven forbyr surrogati. Barra og Gamlund synes å så tvil om forbudet ved å påpeke at surrogati utført i utlandet ikke straffes. Dermed snur de saken på hodet. Forslaget som diskuteres, handler blant annet om å straffe utenlandssurrogati. Dagens praksis, der nordmenn betaler kvinner for å være surrogatmødre i utlandet, er i strid med bioteknologilovens formål: «Å sikre at medisinsk bruk av bioteknologi utnyttes til beste for mennesker» og at dette «skal skje i samsvar med prinsipper om respekt for menneskeverd, menneskelige rettigheter og personlig integritet og uten diskriminering …». Forslaget anerkjenner at surrogati av denne grunn bør forbys.
Når Barra og Gamlund benekter eksistensen av kataloger hvor håpefulle foreldre kan velge (shoppe) både surrogatmor og donorer, snakker de mot bedre vitende. Beskrivelsen av surrogati-industrien kan sikkert virke støtende. Den blir ikke dermed mindre sann.
Det er mulig å finne eksempler på fornøyde selgere og kunder. Disse solskinnshistoriene fungerer som spydspisser som brøyter vei for kommersiell surrogati i industriell skala, og legitimerer en kommersialisering og tingliggjøring av kvinnekroppen som i dag har vind i seilene og voksende profitt. Ifølge Barra og Gamlund kan vi aldri gardere oss 100 prosent mot utnyttelse og kriminalitet. Men når en industri er basert på kjøp og salg av kvinners kropper, er utbytting ikke et unntak, men regelen.
Pia A. Gaarder, Anita Ramberg, Barbro Svensson og Mona Sharma (Kvinneaktivistene Oslo)