24.okt 25: Vi takker Susan Smith og det lyttevillige publikumet for et godt møte på Litteraturhuset på onsdag 22.10.2025. Smith fortalte om den skotske kvinnesaksgruppa “For Women Scotland” - forwomen.scot - og deres arbeid for kvinners rettigheter og mot selvidentifisering av kjønn i loven i Skottland og UK. Arbeidet har vært fokusert på å beskytte kvinners rett til egne områder der det er behov for det, som for eksempel fengsler, støttegrupper for voldtektsofre, krisesentre og lignende. Arbeidet deres førte til høyesterettsdommen i UK som klart definerte "kvinne" i loven som biologisk kvinne, og altså ikke hvem som helst som hevder de føler seg som kvinne. Smith trakk fram saken om voldtektsmannen "Isla" Bryson, som etter rettsaken mot seg plutselig begynte å selvidentifisere seg som "kvinne" og ble plassert i kvinnefengsel. Han var dømt for å ha voldtatt to kvinner. Etter sterke reaksjoner i befolkningen og press mot politikerne, ble Bryson flyttet tilbake til herrefengsel. Saken var et tydelig eksempel på en kjønnspolitikk som har mistet rotfeste i virkeligheten. Når man stenger kvinnelige innsatte inne med menn, så begår man et grovt overgrep og et utilgivelig svik mot noen av de aller mest sårbare kvinnene i samfunnet. Fengslede kvinner kan ikke gå eller rømme noe sted, og hensynet til dem ble ikke analysert eller påtenkt i iveren etter å innføre "inkluderende" retningslinjer for plassering av menn som identifiserer seg som trans i fengsel. I arbeidet sitt har For Women Scotland og Susan Smith vært utsatt for hetskampanjer, blitt stemplet som "transfobe", blitt truet, ropt over og forsøkt kansellert og kneblet. Også møtet på onsdag ble angrepet av sabotasjeaksjoner. I forkant av møtet ble Kvinneaktivistene i Oslo bombardert med falske påmeldinger. I oppstarten av møtet ble vi utsatt for en ropeaksjon fra enkelte oppmøtte. Susan Smith ble ikke overrasket over forsøket på å nekte henne å komme til orde, dette er vanlig kost for kvinner som tør å stå for at det er viktig å kunne snakke om kvinner med utgangspunkt i biologi (eller biologisk kjønn). Opptrinnet ble raskt håndtert og den lille gruppen ble vist ut av rommet til salens spontane og taktfaste rop - “Lag deres eget møte!”. Som arrangører hadde vi satt pris på om gruppen hadde blitt rolig i rommet og stilt spørsmål, men dette er protester som i utgangspunktet utelukker enhver dialog. Kvinnesaksorganisasjoner i både Skottland og Norge baserer seg på utallige timer med frivillig gratisarbeid. Allikevel klarte en liten kvinneorganisasjon i Skottland å jobbe seg hele veien til britisk høyesterett og fikk gjenopprettet en forståelse i UK av at kvinners kjønnsspesifikke rettigheter i utgangspunktet er innført og eksisterer i kraft av biologiske realiteter, ikke selverklærte identiteter. I Norge har vi dessverre mistet dette av synet, og lovverket består av store uklarheter etter innføringen av "Lov om endring av juridisk kjønn" i 2016. Loven ble vedtatt i Norge tilnærmet uten diskusjon. Spørsmålet skulle bankes igjennom uten debatt. Og i ettertid skulle kritikk unngås med "no debate"-strategien til transaktivister og tilhengere av kjønnsidentietsideologien, som har vært svært effektiv en god stund. Påstanden fra transaktiviser og deres støttespillere er at det ikke finnes interessekonflikter mellom kvinners rettigheter og rettighetene til menn som identifiserer seg som trans. Selvidentifisering og oppløsning av kjønnskategorier i språket hevdes dermed å være helt uproblematisk, noe som beviselig ikke er sant: Interessekonfliktene er høyst reelle, som i idrett hvor egne kvinneklasser er helt nødvendige for å skape en rettferdig konkurranse, i ekstreme tilfeller som med Bryson, men også i en lang rekke mer hverdagslige situasjoner fra garderobespørsmål til innsamling av statistiske data. Nå ser vi i Norge et stadig press om å formulere alt i lovverket "kjønnsnøytralt", og stadig flere områder i offentligheten er "unisex". Kjønnsnøytralt språk om kjønna problemer fører til meningsforvitring og uklart språk, og unisex skaper utrygghet for kvinner som av forskjellige grunner ikke er komfortable med å dele for eksempel offentlige toaletter med fremmede menn. Dersom vi skal kunne jobbe for kvinnesak, er vi nødt til å kunne bruke språket presist og å vite at vi snakker om kvinner når vi snakker om kvinner. Vi kan ikke tillate stilltiende å bli usynliggjort med “kjønnsnøytrale" uttrykk i lovtekst som handler om nettopp kvinner. Vi kan ikke tillate at bøllete svertekampanjer og forsøk på å skremme oss fra å snakke om disse problemene får vinne. Vi må få frem interessekonfliktene. Vi må kunne kalle en mann for mann når han vil sone blant kvinner. Vi har rett til ikke å samtykke til soning med menn på vegne av de kvinnene som soner. Vi må kunne si fra at vi ikke synes en mann skal være i damegarderoben uten å risikere å bli straffet med anklager og politianmeldelse for "hatprat" for å sette ord på virkeligheten. Å kjempe for kvinners rettigheter, integritet og vår mulighet til grensesetting, er ikke hat. Susan Smith og For Women Scotland har tatt noen seire, men kampen fortsetter. Her i Norge må vi ta kampen for en virkelighetsbasert definisjon av kjønn i lovverket, og for at biologisk kjønn skal ligge til grunn der det er nødvendig å skille på kjønn. Dersom en bryr seg om jenter og kvinner, så må en være i stand til å innrømme at en faktisk vet hvem vi er. Vi er ikke en følelse, ikke en identitet, ikke et valg, ikke et mystisk sjelekjønn, ikke et sett med personlighetstrekk, ikke et sett med stereotypier, ikke et kostyme. Vi er kvinner, jenter, hunkjønn....